Ringebu stavkyrkje


Kristendommen ble innført i Norge omkring år 1000, og i årene etter kristningen ble det bygget nærmere 1000 stavkirker i løpet av middelalderen fram til 1537. Kirkene i Norge var da katolske. Ringebu Stavkirke ble bygget ca 1220. Den er en av 28 gjenværende stavkirker her i landet, og en av de største.

  • Norge var i union med Danmark fra 1380, og den lutherske reformasjonen ble innført i 1536. Etter reformasjonen ble kirken ombygd i 1630 av byggmester Werner Olsen, og fikk i 1631 det karakteristiske røde tårnet. Svalgang, sideskip og apsis ble fjernet,samt at det innvendige taket ble senket. Kirken ble første gang malt i 1717, og da taket lå lenger ned ble bare den nedre halvdelen av veggene malt. Kirken var på ett tidspunkt helt hvit, men ble ført tilbake til opprinnelig bemaling under det omfattende restaureringsarbeidet i 1921.

    Fra den eldste stolpekirken er døpefonten i kleberstein fortsatt bevart. Fontens opprinnelige plassering var bak i det nordvestre hjørnet. Portalen rundt inngangsdøren i vest med utskjæringer av slanger og drager er trolig også fra den eldste kirken. Portalen ble dessverre ødelagt da det på 1820-tallet kom påbud om å utvide dørene i kirkene og la de åpne utover. Dette pga en brann i Grue i Solør 1.pinsedag 1822 da 113 mennesker omkom i flammene. Dørene var veldig smale fordi man skulle gå inn i kirken alene, og ikke ta onde ånder med seg. Dragehodene på taket hadde samme funksjon – å skremme bort onde ånder.

  • I 1980-81 ble det gjort arkeologiske utgravninger i grunnen under kirka. Det ble funnet rundt 900 mynter og andre funn. Noe av dette er utstilt i Prestegarden. Myntene har sannsynligvis havnet under gulvet fordi de enten ble ofret eller mistet. En betydelig del av myntene ble funnet i den søndre del av kirken, da dette var mannssiden. De fleste myntene er fra middelalderen, særlig fra Håkon Håkonsons tid 1217-1263. Det ble også funnet stolpehull etter en eldre kirke som hadde stått på stedet på 1100-tallet. Stolpekirkene var forgjengerne til stavkirkene, der stolpene ble satt rett ned i jorden. Disse råtnet, og kirkene stod ikke lenger enn ca 100 år.

    Under utgravningene fant man flere kister under gulvet og i tverrskipet, hovedsakelig av prester og deres familie. Men også andre personer har blitt beæret med en gravplass i kirken. «Baronesse» Sophie Amalie Rosenkrantz fra baroniet i Rosendal donerte flere gjenstander til kirken, og ligger begravet under kirkegulvet. Den tyske oberstløytnanten Poul Friedrich von Dresky var i det Oplandske regiment, og har også gjort seg fortjent til en plass i kirken. Han har også fått en minnetavle. To andre minnetavler i kirken er etter sokneprest Christopher Kraft (d. 1754). og hans familie, som henger i koret. Den andre henger i hovedskipet, og ble bekostet av soknepresten selv i 1787, Sigward Friis Irgens (d.1789).

  • Kjennetegnet for en stavkirke er at den har vertikale hjørnestaver og veggplanker som hviler på sviller. Dette kalles stavvegg. Stavkirkene har ingen spiker i konstruksjonen, men er tappet sammen. Andreas-korsene og halvbuene har en avstivende funksjon. Det er bare hovedskipet som er igjen av den opprinnelige stavkirken i Ringebu, og den har også staver i midtrommet

  • I katolsk tid så kirken noe annerledes ut, med svalganger og apsis. I de gamle stavkirkene var det opprinnelig ikke vinduer, bare små glugger høyt oppe på veggen. Langs veggene var det benker til gamle og skrøpelige, resten av menigheten måtte stå. Av inventaret er en figur av St. Laurentius, eller St. Lars som han blir kalt på norsk, bevart fra rundt 1250. Denne står på venstre side av koråpningen. På hans dødsdag 10.august feiret man Larsok. To krusifiks er fra 1300-tallet. Stavkirkene ble bygd i brytningstiden mellom kristendommen og hedensk tro. Dette ser man igjen i flere kirker ved at det man tror er norrøne guder er malt øverst på stavene, oppunder taket. Det er gjenfunnet to runeinnskrifter, samt to dyrefigurer og en menneskefigur som er risset inn i veggen

  • Orgelet i Ringebu StavkyrkjeKirken eier et av dalens fremste orgler: Åkerman & Lund – orgelet fra 1982 ble bygget etter 1600-tallets nordeuropeiske orgeltradisjon og er blant de mest oppsiktsvekkende mellom store orgelbygg.

    Åkerman & Lund-orgel (1982)

    Man I: Man. II

    Principal 8‘ Suavial 8‘

    Rörflöjt 8’ Borduna 8’

    Octava 4’

    Med doble sløyfer (alternativt I eller II):

    Coppula 4’ Pedal:

    Octava 2’ Subbas16’

    Tvärflöjt 2’ Flöjtbas 8 ‘

    Quint 2 2/3’ Octava 4’

    Ters 1 3/5’ Fagott 16’

    Quint 1 1/3’

    Sedecima 1’

    Mixture III

    Trumpet 8’