Det typiske ved stavkirker

Kjennetegnet for en stavkirke er at den har vertikale hjørnestaver og veggplanker som hviler på sviller. Dette kalles stavvegg. Stavkirkene har ingen spiker i konstruksjonen, men er tappet sammen. Andreas-korsene og halvbuene har en avstivende funksjon. Det er bare hovedskipet som er igjen av den opprinnelige stavkirken i Ringebu, og den har også staver i midtrommet

  I katolsk tid

I katolsk tid så kirken noe annerledes ut, med svalganger og apsis. I de gamle stavkirkene var det opprinnelig ikke vinduer, bare små glugger høyt oppe på veggen. Langs veggene var det benker til gamle og skrøpelige, resten av menigheten måtte stå. Av inventaret er en figur av St. Laurentius, eller St. Lars som han blir kalt på norsk, bevart fra rundt 1250. Denne står på venstre side av koråpningen. På hans dødsdag 10.august feiret man Larsok. To krusifiks er fra 1300-tallet. Stavkirkene ble bygd i brytningstiden mellom kristendommen og hedensk tro. Dette ser man igjen i flere kirker ved at det man tror er norrøne guder er malt øverst på stavene, oppunder taket. Det er gjenfunnet to runeinnskrifter, samt to dyrefigurer og en menneskefigur som er risset inn i veggen

~~~

Werner Olsen

Norge var i union med Danmark fra 1380, og den lutherske reformasjonen ble innført i 1536. Etter reformasjonen ble kirken ombygd i 1630 av byggmester Werner Olsen, og fikk i 1631 det karakteristiske røde tårnet. Svalgang, sideskip og apsis ble fjernet, samt at det innvendige taket ble senket.

Stavkirkenes oppbygning, her med hevet midtrom - det vil si med en indre søylerekke